– Forbudet er et alvorlig inngrep i markedet, som virker mer ideologisk enn realpolitisk motivert. Det gir store utfordringer. Mange selskaper, spesielt små og mellomstore, har ikke kapasitet til å ha nødvendig kompetanse i eget hus. Uten innleiemuligheten kan de ikke gi anbud. Også store, nasjonale aktører får utfordringer når de skal vurdere store prosjekter.   

– For elektrobransjen oppleves forbudet som ekstra urettferdig. Her er det en høy kvalitativ rekruttering. En av fem ansatte er lærling. Innleiegraden for elinstallatørene er på seks prosent. Såpass fleksibilitet bør det være. Dessuten har bransjen en standard for først å sjekke muligheten for innleie fra andre elinstallatører, før de eventuelt bruker bemanningsselskaper. Her har det vært en periode, der dette volumet er brukt opp. Da er det vanskelig å leie ut ansatte.   

– Det er positivt å høre om tett samarbeid mellom ledelse og lokale tillitsvalgte for å unngå å gjøre feil. Sistnevnte vet hvor skoen trykker.  

Venter på ESA-svar

– Selv om bransjen gjør alt riktig blir den rammet. Dette skaper frustrasjon, og veldig lite forutsigbarhet. I tillegg til denne usikkerheten skal selskapene håndtere det grønne skiftet. Loven er også urettferdig overfor bemanningsvirksomhetene. De fleste av dem er seriøse, og tilbyr sine ansatte ryddige forhold. Likevel blir de stemplet som noe som ikke er bra.   

– Bransjen venter på konklusjonen fra ESA, som har startet sak på den norske loven. Tilsynsorganet vil gi svar på om den er i strid med EU sitt vikarbyrådirektiv.  

Undergraving

– Det er frykt for at det regionale forbudet skal bli utvidet til å gjelde hele landet. Det er forståelig. Innleieforbudet er et anslag mot seriøse nasjonale aktører, og undergraver både lønnsomheten deres og norske arbeidsplasser. Regjeringen kan oppnå det motsatte av hva de ønsket. Dette viser hvor farlig det er å la ideologi overstyre virkeligheten.