Han viser til to saker i Håndverkerklagenemnda, der kundene klaget på fakturaen. 

I den første saken var det inngått en avtale om å bytte en komfyrvakt til 3 500 kroner. Kunden bestilte også LED-belysning på terrassen. Dessuten skulle tilkoblingen av en komfyr ordnes. De to siste installasjonene skulle utføres etter medgått tid.

Bekreftet på e-post

Kunden, som klaget på fakturaen for tilleggsarbeidene og at en lærling var med på oppdraget, mente at totalbeløpet var for høyt.

Nemnda påpeker at avtalen ble bekreftet på e-post, med blant annet timepris og henvisning til selskapet sine alminnelige leveringsbetingelser. I forbindelse med tilleggsarbeidet sendte bedriften også en revidert bekreftelse. Ifølge nemnda er dette en forbilledlig måte å bekrefte oppdrag på. Alle kontrakter bør bekreftes skriftlig med e-post eller på annen måte. 

For tilleggsarbeidene var det registrert 5,5 timer for montøren og lærlingen. Det var ført kjøretid mellom kontor/hjem og oppdragssted og til grossist for å hente utstyr/deler. Elinstallatøren opplyste dessuten at hver påbegynte ny halvtime registreres med en halv time. Nemnda anser dette som vanlig praksis i bransjen. 

Leste ikke e-post

Selskapet hadde også informert om lærlingen gjennom sine alminnelige leveringsbetingelser, som kunden fikk på e-post. Her sier nemnda at det må være klager sitt eget ansvar at han ikke hadde lest den. 

Nemnda påpeker også at kunden var hjemme da montøren og lærlingen kom for å utføre arbeidet. Her burde han ha sagt fra om at han ikke ønsket at lærlingen skulle være med på oppdraget. Samtidig skriver nemnda at det kan være anbefalelsesverdig å spørre kunden om det er greit at en lærling deltar og blir fakturert for.  

Nemnda konkluderte med at et oppdrag som skal utføres etter medgått tid alltid må være til ”gjengs priser”. Håndverkere som arbeider på timepris bør alltid vurdere om medgått tid fremstår som forsvarlig basert på arbeidet som er utført. Kunden fikk ikke prisavslag.

Prisavslag på 10 000 kroner

I en annen sak fikk kunden et prisavslag på 10 000 kroner. Her hadde en elinstallatør utført en lovpålagt utbedring av et eldre elektrisk anlegg i en privatbolig. 

Det var inngått en avtale om en timepris på 650 kroner, uten prisopplysninger på materiellet. Kunden mente bedriften hadde et for høyt påslag på materiellet, og at det var fakturert for mange timer og materiell som ikke var brukt. Fakturaen var på 58 677 kroner.

Med nøye førte timelister og grundig dokumentasjon på arbeidet, konkluderte nemnda med at tidsforbruket ikke var for høyt. Det samme gjaldt materiellet. Her ble det fremhevet at det kan være krevende å oppgradere eldre anlegg. 

Selv om bedriften fikk medhold om tidsbruk og materiellmengde, fikk klager delvis medhold. Nemnda skriver at selv om timeprisen på 650 kroner er meget moderat, bruker bedriften den nærmest som en konkurransefordel. Å ta svært høye påslag på materiellet i det ”skjulte” for å få fortjeneste er ikke greit. 

Opplysningsplikt

Nemnda konkluderte med at den profesjonelle part i forholdet har en opplysningsplikt i forhold til kunden. Elinstallatøren burde ha informert om at de har en moderat timepris, samtidig som de tar et høyt påslag på materiellet. Påslag på 350 prosent på kabel og 300 prosent på materiell synes svært høyt.

Basert på manglende informasjon om disse kostnadene, ga nemnda kunden et prisavslag på 10 000 kroner.